Ikke visste jeg hvor avgjørende fyroppholdet skulle bli. Ikke før mot slutten av 4 måneders-perioden forsto jeg hvilken gave jeg hadde gitt meg selv.

 

Med et velutviklet flink-pike-syndrom og en utbrenthet-diagnose i bagasjen, pakket jeg tidlig en februarmorgen i 2018 bilen full og kjørte nordover. Noen måneder tidligere ble jeg innvilget 4 måneder ulønnet permisjon fra jobben. På oppfordring av en venn googlet jeg «fyr overnatting». Jeg visste jeg skulle mot nord. Jeg hadde aldri hørt om Tranøy fyr. Men da det dukket opp på mobilskjermen, var søket over. Jeg leste om fyret. Om beliggenheten. Om rommene. Det var gangbru. Ergo var jeg ikke avhengig av båt.

 

«Dit vil jeg!» «Æsj! Det er vinterstengt.» «Ah! En e-postadresse. Skader ikke å kontakte dem, vel?»

 

Fyrverkeriet fyrinne Anne-Gry og hennes trofaste fyr(-inne)vokter Arnt Håkon bestemte seg for å åpne opp for vinter-overnatting. Fra første gang jeg spaserte over gangbrua visste jeg at dette ble helt riktig. 4 måneder knapt uten en avtale lå foran meg. Det er fascinerende hvor raskt flink-pike-egenskapene takket for seg. Med hjelp av fyret, friheten og tryggheten det innebar å ha AG og AH i nærheten fant jeg på ufattelig kort tid roen. Det ble uvirkelig enkelt å lytte til kroppen. «Hva skal jeg gjøre nå? Yoga? Spise? Sove? Skrive? Padle på Vestfjorden? Eller bare sitte i timesvis på benken utenfor kafébygget – småprate med fuglene, betrakte ørna, lytte til stillheten…»

 

En dag kom inspirasjonen, og jeg begynte å skrive. Og i ukene som fulgte ble skrivingen altoppslukende – på en særdeles god måte. Jeg hoppet ut av senga ved soloppgang. Laget kaffe. Sprang opp til rommet med den fenomenale utsikten. PCen sto klar på skrivebordet under vinduet. Fri horisont utenfor. Bølger ut. Bølger inn. Av og til en nysgjerrig linerle på taket nedenfor.
Jeg glemte å spise. Jeg glemte den ene ukentlige avtalen jeg hadde. Naturen og jeg ble ett. Når regnet kom, skulle jeg få kjenne på sorg. Stormen vekket sinnet. Så kom sola med gleden. Etter 21 dager hadde jeg et romanmanus klart.

 

Om jeg var utbrent i starten av februar 2018, var jeg fyr og flamme i mai. Jeg kjente på et energinivå jeg verken før eller senere har vært i kontakt med. Jeg var glad. Jeg var fri. Menneskemøter ga mer enn noensinne. Alskens helseutfordringer var som blåst bort – kanskje til en viss grad i bokstavelig
forstand…

 

Jeg tenker at vi alle har det i oss. Om vi i stedet for å lytte til eksterne kilder for informasjon, lytter innover. Energien er der. Det er opp til oss å finne den og leve med den og i den. Et opphold på Tranøy fyr er åpenbart til god hjelp i så måte.

Kari Bruheim

Sett av tid til deg selv og et miljøskifte du også – bestill workation på Tranøy fyr.